|
PFU-sak 91-126
| KLAGER: | Georg Kvande |
| ADRESSE: | Nedre Skogveien 7, 0281 Oslo 2 |
| TELEFON/TELEFAX: | |
| REDAKSJON: | Verdens Gang |
| PUBLISERINGSDATO: | 07.06.91 |
| STOFFOMRÅDE: | Medisin |
| GENRE: | Nyhetsreportasje |
| SØKERSTIKKORD: | Intervjusituasjonen |
| REGISTRERT: | 28.10.91 |
| BEHANDLET I SEKR.: | 11.11.91 |
| BEHANDLES I PFU: | 13.11.91: refereres fordi den er foreldet, 28.01.92 |
| FERDIGBEHANDLET: | 28.01.92 |
| BEHANDLINGSTID: | 92 dager |
| KLAGEGRUPPE: | Privatperson |
| PFU-KONKLUSJON: | Brudd på god presseskikk |
| HENVISNING VVPL.: | |
| MERKNADER: | Avisen protesterer mot at PFU behandler en klage som har kommet til utvalget etter at tilsvarsfristen har gått ut. |
Fredag 7. juni 1991 hadde Verdens Gang et intervju med klageren som er lege og som har undersøkt ressursbruken overfor "hypoplast-barna", det vil si barn som er født med en hjertefeil og som uten operasjon dør etter kort tids lidelse. Avisen opplyser at det har kostet 9 millioner kroner å redde livet til "Lasse liten" og fem andre hjertebarn.
Førstesideoppslaget har tittelen "-Hjertebarna bør dø". Over tittelen refererte avisen følgende uttalelse fra klageren: "Disse barna må leve med hjertesykdom resten av livet - og da er spørsmålet om ikke pengene burde brukes på andre pasientgrupper." Ved siden av uttalelsen er det plassert et portrett av klageren. Under tittelen bringer avisen følgende sitat fra klageren: "- Barn med alvorlig hjertelidelse, de såkalte "hypoplast-barna", bør ikke reddes. Kanskje er det riktig å la disse barna dø."
Saken fortsetter med et oppslag på sidene 21, 22 og 23. På side 21 er det en reportasje med tittelen "FIRE HERLIGE ÅR FOR LASSE". Avisen omtaler en 4 år gammel gutt (omtalt som "Lasse-liten") som var den første norske gutten som reiste til USA for operasjon i 1987. Guttens foreldre sier til avisen: "-Lasse har et herlig liv. Han bruker ingen medisiner, og utvikler seg helt normalt. Gutten vår elsker livet, og er det beste bevis for at barn med denne sykdommen fortjener å leve."
Dobbeltside-oppslaget på sidene 22 og 23 har følgende tittel: "Disse burde fått dø". Klageren sier, ifølge avisen, at politikerne har latt seg presse av media, særlig VG, mens de faglige rådene fra barnelegene ved Rikshospitalet er oversett. Klageren sier videre at den prinsipielle diskusjonen om man skal bruke så store summer på å redde disse barna må tas, og at han er villig til å "ta støyten" med tanke på de følelser diskusjonen vekker.
Klagens del 2 går på det forhold at klagerens navn er benyttet i en av VGs egenannonser. Her presenteres historien om "Lasse liten" og det heter blant annet:
"I sommer feiret han sin fireårsdag, tre uker etter al lege Georg Kvande stilte spørsmål om det er riktig prioritering å bruke millioner av kroner på hjertebarn med Lasse-litens diagnose."
Klageren klager på to forhold:
1.
Avisen overholdt ikke avtalen om at klageren skulle få lese gjennom den endelige artikkelen og godkjenne den. Klageren ønsket dette fordi han ville sikre seg mot at opplysningene skulle kunne ramme enkeltpasienter. Da artikkelen forelå, befant klageren seg i
utlandet. Imidlertid ventet ikke avisen på at klageren skulle komme hjem. Klageren sier at artikkelen inneholder feil. Han sa seg ikke på noen måte villig til å "ta støyten" med tanke på de følelser diskusjonen ville vekke, og han ville ikke godkjent "riktigst å la disse barna dø".
2.
Artikkelens form og oppsett gir det inntrykk at klageren mener de omtalte barna burde "få dø", mens klageren hevder at han har uttalt seg generelt om prioriteringsproblemene i helsevesenet. Klageren hevder at han aldri har uttalt seg på en slik måte, og at VGs intervju er feilaktig og fortegnet.
Når det gjelder del 2, påpeker klageren at han overhodet ikke har blitt anmodet om å medvirke i reklamen. Hadde han blitt spurt, ville han aldri ha godkjent det. Videre at generelle uttalelser han har kommet med for å belyse en generell problemstilling, brukes som om han ønsket å ta standpunkt til Lasse-litens liv.
Avisen skriver i sitt tilsvar at når det ikke lyktes å få manuskriptet gjennomlest, skyldes det ene og alene klageren som forsvant fra oppgitt adresser uten å etterlate seg opplysninger om oppholdssteder. Avisen gjorde flere forsøk på å få tak i klageren, men henvendelsen ble ikke besvart. (Kopi av fax til klageren er vedlagt.)
"Når det ble tatt beslutning om å trykke artikkelen var det i forvissning om at vi hadde gjort det som med rimelighet kunne forventes av oss, men også fordi vår medarbeider hadde gjort Kvande uttrykkelig oppmerksom på at hans uttalelser kunne komme til å bli en brannfakkel", skriver avisen.
Avisen påpeker at det klageren ikke har latt høre fra seg i tidsrommet fra intervjuet var ferdig til det ble trykket i avisen 7. juni og heller ikke i de neste fem månedene. Derfor fastslår avisen at det er klagerens ansvar at intervjuet ikke ble gjennomlest.
Avisen fastholder at klageren er korrekt sitert. "Hvis Kvande ønsket seg presiseringen i avisen for å kunne stå opp mot annen fagelite, måtte han ha reagert selv og i tide."
Når det gjelder egenannonsen skriver avisen at det neppe kan sies at klageren medvirker i annonsen. Det vises videre til at han tidligere ikke har bestridt at han faktisk stiller spørsmål ved om det er riktig å bruke millioner av kroner på "hjertebarna". Avisen avviser videre at han har krav på å forhåndsgodkjenne at det refereres til hans tidligere uttalelser.
Klageren skriver i sitt tilsvar at intervjuet fant sted i mai og at han daglig var i Rikstrygdeverket de neste tre ukene, men uten at han hørte noe fra VG. Han antok saken var blitt lagt på is. Fra 24. mai var han på feriereise i utlandet i 2 uker. Hans adresser forøvrig mener han var tilgjengelig. Ettersom avisen fikk beskjed om at han ville komme tilbake, mener han avisen burde ventet.
Til påstanden om at journalisten gjorde klageren oppmerksom på hvilken brannfakkel han gikk ut med, skriver klageren at han nettopp fikk forsikringer om at det ikke skulle bli noen brannfakkel, men derimot et faktaintervju.
Han benekter igjen at han var villig til å "ta støyten" med å bli fremstilt som en lege som "ønsker livet av barn".
Forøvrig bemerker han at han ikke har klaget tidligere fordi han har oppholdt seg i utlandet.
Endelig finner han det merkelig at Verdens Gang ikke har kommentert hans klage på at avisen har fremstilt hans synspunkter som han mener de aktuelle barna burde få dø.
Avisen fastholder at journalisten har gjort alt som det med rimelighet kan forlanges for å få manuskriptet opplest. Avisen kritiserer klageren fordi han ikke gjorde noe for å få sine antagelser om at intervjuet var lagt på is, bekreftet, at han ikke etterlot seg en adresse i utlandet hvor han kunne nås og at han ikke foretok seg noe straks reportasjen hadde stått på trykk.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Det er hevet over tvil at Verdens Gang forpliktet seg til å la klageren få lese gjennom intervjuet før det ble publisert. Utvalget har ingen grunn til å betvile at avisen gjorde anstrengelser for å få tak i klageren, men når dette ikke lyktes på det aktuelle tidspunktet, burde avisen ha ventet med å publisere uttalelser som avisen visste måtte vekke reaksjoner.
Utvalget kan ikke se at det forelå grunner til at avisen burde overse en ubestridelig avtale om at klageren skulle få lese gjennom intervjuet. Avisen ventet i over tre uker før den forsøkte å oppnå kontakt med klageren, og det er ikke urimelig at klageren da trodde intervjuet ikke lenger var aktuelt for avisen.
Det er en faktisk forskjell på å fastslå at myndighetene ikke kommer utenom en diskusjon om penger og prioriteringer og å hevde at det er "riktigst å la disse barna dø".
Når det gjelder annonseteksten mener utvalget at avisen var i sin fulle rett til å bruke sin formulering - forutsatt at den var korrekt gjengitt i intervjuet.
Verdens Gang har brutt god presseskikk.
Oslo, 28. januar 1992
Johan O. Jensen,
Per Edgar Kokkvold, Sven Egil Omdal,
Helen Bjørnøy, Brikt Jensen, Edith Nærbø
(Sølvi Wærhaug frtrådte under behandlingen ettersom hun er ansatt i Verdens Gang.)