<< Til søkesiden   

PFU-sak 97-072

KLAGER: Ove Tangenhoff
ADRESSE: Bygdøy allé 125 A, 0273 Oslo
TELEFON/TELEFAX: 22 56 00 58 / 22 55 78 98 / 92 85 97 39
REDAKSJON: Aftenposten
PUBLISERINGSDATO: 05.03.1997
STOFFOMRÅDE: Diverse
GENRE: Intervju / reportasje
SØKERSTIKKORD: Helse / sosial
REGISTRERT: 04.06.97 BEHANDLET I SEKR.: 06.06.97; spørsmål til klager 11.06.97; tilsvarsrunden innledet
BEHANDLET I SEKR.:
BEHANDLES I PFU: 19.08.97
FERDIGBEHANDLET: 19.08.97
BEHANDLINGSTID: 109 dager
KLAGEGRUPPE: Næringsdrivende (terapeut)
PFU-KONKLUSJON: Ikke brudd på god presseskikk
HENVISNING VVPL.:
MERKNADER:
SAMMENDRAG: Aftenposten brakte onsdag 5. mars 1995 i aftenutgaven, over to sider inne i avisen, en reportasje under hovedtittelen "Får sjokk i møte med ustrukturerte naboer: Tilbyr svensker terapi mot nordmenn". Reportasjen er i hovedsak basert på omtale av og intervju med den svenske psykiatriske sykepleieren Ove Tangenhoff. Det heter i ingressen: "Møtet med Norge kan være sjokkartet for en svenske. Rotete arbeidsplasser og vimsete og blide nordmenn kan føre til svensk desperasjon. Nå får de krisehjelp for kultursjokket". Deretter gjengir avisen følgende svenske tekst: "Ny i Norge? Deppad? Less på norrmän? Längtar hem? Ove Tangenhoff, psykiatrisk sjuksköterska, erbjuder individuell samtalsterapi inriktad på svenskar som bor i Norge och som av och til behöver någon att tala med". Og avisen forklarer: "Slik annonserer Ove Tangenhoff sine tjenester i menighetsbladet for den svenske Margaretakyrkan i Oslo. Pr. i dag har han vel å merke bare norske klienter, og han unnskylder seg med at det ikke er han selv som har valgt ordlyden på annonsen". Det framgår at 10-12 svensker senere har kontaktet Tangenhoff, "som har startet Bygdøy Allé samtaleterapi" og som "antagelig [er] den eneste psykiatriske sykepleier i Norge som forsøker seg som freelanceterapeut. (...) Egne erfaringer og samtaler med svenske brødre og søstre i Norge har gitt sykepleieren klare meninger om til dels alvorlige kulturforskjeller mellom broderfolkene". "Uttrykket 'jävla brødskive' om nordmenn stammmer for eksempel fra svensker i 'irritasjonsfasen'". Tangenhoff uttaler bl.a.: "- Dere har ikke vett til spise skikkelig varm mat til lunsj. (...) Nordmenn er sosialt trivelige og tar ikke jobben så nøye. De trekker på skuldrene når de ikke klarer å få ferdig en jobb til rett tid. Slikt kan føre til svensk desperasjon". Og i et senere avsnitt: "- Jeg fatter og begriper ikke hvorfor biler på større veier må stanse opp for folk fra høyre. Hele trafikken sinkes jo. I trafikken tar svensker mye mer ansvar for at også andre kommer frem. Nordmenn kan bruke fem-ti sekunder på å starte på grønt lys, raser Tangenhoff". Mot slutten av intervju-artikkelen skriver Aftenposten om terapeuten: "Han tror mange svensker kan ha bruk for en samtale-terapi for å lette tilpasningen til norske forhold". Som del av reportasjen har Aftenposten også intervjuet svenske bygningsarbeidere i Norge, for å få deres synspunkter på Tangenhoffs uttalelser. I en bildetekst heter det bl.a. : "- Vi tar imot krisehjelp bare hvis det er fra en dame, gapskratter de svenske bygningsarbeiderne". KLAGEN: Klageren, Ove Tangenhoff, skriver: "Denna artikel är enligt min personliga uffatning ett typexempel på oetisk, omogen sensationsjournalistik, om man här överhuvudtaget kan använda ordet journalistik i detta sammanhang". Innledningsvis gjør klageren oppmerksom på at han ringte journalisten noen dager innen publiseringen, og spurte hvordan artikkelen skulle bli. "Det ända svar jag fikk var: 'Bra, kjempebra, onsdag vill du bli verdensberömmt i hele Oslo'. Jeg blev ikke erbjuden att läsa igenom artikeln om mig, vilket jag i efterhand har fått veta att jag har krav på. Hade jag fått gjöra detta hade jag naturligtvis ikke godkänt dette för publisering". Klageren understreker at han ikke tilbyr "någon terapi MOT NORDMENN!", men at han "som en visitgrupp" hadde tenkt seg "svenskar som endera har problem i hemlandet, arvstvist, sorgreaktion eller annat som dom hellre vill gå till en svensk med om dom känner seg osäkra på språket". som potensielle klienter nevner klageren også mennesker som tilhører en "minoritet", som har "anpassningssvårigheter" og som "snabbt önskar att smälta in i det norska samhället". Dette hevder klageren at han gjorde "helt klart" for Aftenpostens journalist. I klagen tar han avstand fra artikkelens "ordval som ikke er mina utan journalistens", og påpeker som eksempler: "Överraskning, frustrasjon och irritasjon" som er blitt til "desperasjon", "olikheterna" som er blitt til "kultursjokket", "samtaleterapi" som er blitt til "krisehjelp", "blir överraskade, förvånade" som er blitt til "sjokk". Videre hevder klageren at han to ganger skal ha opplyst journalisten om "att en journalist på Margaretabladet hade satt ut en annons i samma tidning utan att fråga mig! Jag skulle aldrig ha valt denna ordalydelse. Har jag en privat firma och jag annonserar, så naturligtvis formulerar jag mig ikke så at jag provoserar och skrämmer bort potentiella klienter". Klageren anfører også at den påklagede artikkelen "nästan helt [har] utelämmnat allt det positiva som både jag, och dom svanskar jag talat med, tycker om Norge och normänn". Angående uttrykket "jävla brödskiva" påpeker klageren at han "klart berättade" for journalisten at dette var brukt av én svenske, mens avisen har gjort det "till pluralis". Han benekter også å ha hevdet at "Han tror mange svensker kan ha bruk for en samtaleterapi for å lette tilpasningen til norske forhold", og at han "raser" over nordmenn som nøler med å starte på grønt lys. Dessuten mener klageren at Aftenposten ytterligere har ment å "förlöjliga" ham, ved å gå til svenske bygningsarbeidere - "en yrkeskategori som är känd i hela Norden för att bara i yttersta undantagsfall - om ens det - söker sig till samtalsterapi". Klageren understreker at han anser seg for å være "en seriöst arbetande psykiatrisk sjuksköterska", men som av Aftenposten "framställs som en oseriös dumskalle som av artikeln att dömma är någon slags norskhatare och som dessutom är så dum att jag försöker att tjäna pengar på en kulturskillnad som inte finns!". Til slutt i klagen beskriver Tangenhoff hvilke problemer intervju-artikkelen skal ha påført ham. SPØRSMÅL TIL KLAGEREN: Sekretariatet ba klageren opplyse om han i etterkant hadde vært i kontakt med Aftenposten, for eventuelt å få rettet opp det feilaktige inntrykket han mente avisen hadde skapt. Klageren oversendte kopi av brev han 17. mars hadde sendt avisen, og som han deretter var blitt bedt om korte ned hvis det skulle publiseres. Brevet var adressert til journalisten som skrev intervjuet med klageren og formet som en "protest" mot artikkelen. I svarbrev til sekretariatet anfører klageren: "Jag anser att kan man bruke 2 helsider på å henge meg ut - så är inte mitt tillrättaläggande för långt". Vedlagt svarbrevet er også kopi av den omtalte "annonsen", slik den sto på trykk i Margaretakyrkans menighetsblad. TILSVARSRUNDEN: Aftenposten opplyser i sitt tilsvar at "det var hektisk telefonaktivitet fra klageren etter at artikkelen sto på trykk". Avisen hevder at den tilbød klageren å trykke et innlegg, uten å gi forhåndsløfte om at innlegget ville bli publisert uten redigering. Ifølge Aftenposten skal klageren ha sagt seg villig til å vurdere nye formuleringer, og han "takket nærmest for bistanden". "Neste gang vi hadde kontakt sa han at han av sine norske venner var rådet til ikke å forandre noe". Når det gjelder "annonsen" i Margaretakyrkans blad, påpeker avisen at det av den påklagede artikkelen framgår at klageren ikke selv hadde valgt ordlyden. "Men det kan ikke herske tvil om at han ønsket å få ut informasjon om sin nystartede virksomhet, også i Aftenposten". Avisen bekrefter at klageren tok kontakt mellom intervju og publisering, og skriver: "Klageren spurte hvordan oppslaget ble, men var fremfor alt opptatt av at firmanavnet 'Bygdøy Allé Samtaleterapi' måtte bli nevnt". Ifølge avisen ba klageren aldri om å få "saken opplest". Og Aftenposten anfører videre: "Tangenhoff la under intervjuet ikke skjul på at temaet svensker/nordmenn var noe folk var interessert i, moret seg over og hadde meninger om. Han møtte med en lang momentliste, snakket villig vekk slik at vår medarbeider nesten ikke stilte spørsmål under 'seansen'. Vår medarbeider la heller ikke under intervjuet skjul på at artikkelen ville bli skrevet i en humørfylt tone". Avisen medgir at klageren på ett klagepunkt har rett: "Han brukte ikke uttrykkelig ordet 'desperasjon' i den sammenheng ordet er brukt i Aftenpostens reportasje, men uttrykket irritasjon/frustrasjon". Uavhengig av klagen - men med relevans til brevet (innlegget) klageren sendte Aftenposten 17. mars - medgir avisen dessuten at den feilaktig brukte betegnelsen "psykoterapeut" i underartikkelen om de svenske bygningsarbeiderne. "Men uttrykket er ikke valgt for å latterliggjøre eller skade klageren". Klageren tilbakeviser Aftenpostens opplysning om "hektisk telefonaktivitet" fra hans side, og viser til 2-3 telefonsamtaler på like mange uker. Dessuten mener klageren at avisen, i sitt tilsvar, formulerer seg som om han virkelig skulle stå bak "annonsen" i Margaretakyrkans blad. Også avisens påstand, om at klageren selv skulle ha ivret for publisitet, tilbakevises. Slik klageren ser det forsøker Aftenposten i sitt tilsvar å framstille ham som "PR-galen". Klageren skal heller aldri ha blitt opplyst om at artikkelen ville bli skrevet i en "humørfylt tone". Aftenposten skriver i sine siste kommentarer at "sjefredaktørens sekretær har nok en annen oppfatning av 'telefonaktiviteten' enn klagren gir inntrykk av". Avisen anfører dessuten at år klageren ble tilbudt "et kort, poengtert innlegg", var det "fordi han åpenbart ikke var vant til medie-eksponering". Og avisen tilføyer: "Aftenposten har bare fått én negativ reaksjon på den påklagede artikkel, og den kom telefonisk fra en person som trolig var klagerens klient, eller tidligere klient". PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER: Klageren er en svensk psykiatrisk sykepleier, som i en intervjuartikkel i Aftenposten ble presentert under tittelen "Får sjokk i møte med ustrukturerte naboer: Tilbyr svensker terapi mot nordmenn". Utgangspunktet for reportasjen var klagerens nyetablerte virksomhet som samtaleterapeut i Norge. Han mener avisen har framstilt ham og hans synspunkter på en uetisk, useriøs og latterliggjørende måte. Ifølge klageren har journalisten, mot bedre vitende, gitt et sterkt fordreid bilde av hva tilbudet om samtaleterapi gikk ut på. Dessuten påpeker klageren at Aftenposten ikke har villet trykke et beriktigende innlegg han sendte avisen. Aftenposten opplyser at avisen har tilbudt klageren å trykke hans innlegg, men da i en redigert form, hvilket klageren har motsatt seg. Når det gjelder det påklagede intervjuet, kan det etter Aftenpostens mening ikke herske tvil om at klageren selv ønsket å få ut informasjon om sin nystartede virksomhet. Ifølge avisen skal ikke journalisten ha lagt skjul på at intervjuet ville bli skrevet i en humørfylt tone. Hva ordvalg i artikkelen angår, gir avisen i ett tilfelle klageren rett i at han hadde formulert seg annerledes, men tilbakeviser at andre uttrykk ble valgt for å latterliggjøre eller skade ham. Pressens Faglige Utvalg registrerer at Aftenposten har tilbudt klageren plass til et oppfølgende innlegg, men mener likevel at avisen - fordi den kan ha kommet i skade for å gi en tendendsiøs framstilling av klagerens virksomhet - kunne ha utvist større imøte-kommenhet da han første gang tok kontakt. Utvalget konstaterer for øvrig at partene har ulike oppfatninger av hva som kunne og måtte forventes å komme ut av intervjuet med klageren. Utvalget kan forstå at klageren hadde sett for seg et annet samlet resultat enn det publiserte, men kan ikke se at avisen har handlet i strid med presseetiske normer med sin spissformulerte presentasjon av klageren og hans virksomhet. Etter en samlet vurdering har Aftenposten ikke brutt god presseskikk. Oslo, 19. august 1997 Sven Egil Omdal, Inger Bentzrud, Ingrid Andersgaard, Thor Woje, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen