|
PFU-sak 97-044
| KLAGER: | Sofie Rogstad |
| ADRESSE: | Det medisinske fakultet, Pb. 1130 Blindern, 0317 Oslo |
| TELEFON/TELEFAX: | 22 85 05 50 (tlf). / 22 85 05 90 (fax). |
| REDAKSJON: | Dagbladet |
| PUBLISERINGSDATO: | 05.04.1997 |
| STOFFOMRÅDE: | Humor / underholdning |
| GENRE: | Bildemontasje |
| SØKERSTIKKORD: | Bildemanipulering / privatliv / saklighet og omtanke |
| REGISTRERT: | (07.04.97) 14.04.97 |
| BEHANDLET I SEKR.: | 17.04.97; spørsmål om samtykke, 24.04.97; tilsvarsrunden innledet |
| BEHANDLES I PFU: | 24.06.97 |
| FERDIGBEHANDLET: | 24.06.97 |
| BEHANDLINGSTID: | 71 dager |
| KLAGEGRUPPE: | Privatperson |
| PFU-KONKLUSJON: | Ikke brudd på god presseskikk |
| HENVISNING VVPL.: | |
| MERKNADER: | Samtykke fra direkte berørt part |
Dagbladet brakte lørdag 5. april 1997 - på sin "moroside" med vignetten "Splitter nye På siden" - et bilde av en naken mannskropp med helseminister Gudmund Hernes' hode påmontert. I underkant av montasjen ble det med liten skrift opplyst: " Bildet er litt manipulert ". Under overskriften " Bli frisk med Gudmund " het det:
" Hopp ut av helsekøen med Gudmund-metoden. Glem jaktstart på paranoide hypokondere og bli frisk som en gullfisk med landets helseminister. Gudmund Hernes har i hundre dager jobbet med denne brosjyren som gir deg de beste og billigste rådene mot de mest alminnelige plagene. "
På mannsbildet hadde avisen lagt inn henvisnings-"piler" til forskjellige kroppsdeler. Kjønnsorganet var dekket av en "Arbeiderparti-rose". Fra hodet og nedover lød de ledsagende tekstene: "Sideskill med grov kam", "Flassfjerning med flat hand", "Tannpuss og bruk av tanntråd", "Tett barbering", "Armhulestuss. (For viderekomne og Grete Faremo)", "Navlelo-utskraping", Napping av gullhår i ræva", "Fjerning av forhudsfragmenter", "Trimming av sjenerende punghår", "Skylling av kneskål, husk kopp" og "Fjerning av lakrisbåter mellom tærne. NB! Ikke stortærne!". KLAGEN:
Klageren er helseminister Gudmund Hernes' samboer, og klagen ble opprinnelig sendt Dagbladet parallelt, med ønske om at den ble tatt inn som kronikk i avisen. Etter påpekninger fra Dagbladets side, av "mistolkninger" i klagebrev/kronikk, oversendte klageren PFU og avisen en ny versjon. Klagen har overskriften " Under beltestedet ", og innledes slik:
" Dagbladet trykket 5. april et sammenklippet nakenbilde av min samboer med en ledsagende kjønnsteksting. Jeg mener Dagbladet i oppslaget flyttet grenser og legger med dette saken fram for PFU. Grenseoppgangen mellom ytringsfrihet og presseetikk angår oss alle. Derfor velger jeg å offentliggjøre min klage og ber om åpent svar. "
Og hun fortsetter: "Pressens normer angår ikke bare avisenes frihet til å skrive, men også borgernes rett til ikke å bli uthengt. Prinsippielt må retten være den samme for alle norske borgere, uansett stilling og kjønn. I pressen hevdes det undertiden at denne rett ikke uavkortet kan gjelde politikere fordi de selv har valgt å spille en offentlig rolle. Men gir dette avisene rett til å strippe politikerne bokstavelig talt til skinnet? Eller er det bare tillatt med kjønnssjikane av mannlige politikere, mens deres kvinnelige kollegaer fortsatt skal få ha klærne på i avisenes spalter? ".
Ut fra spørsmålene mener klageren at "familie og pårørende til kommende politikere bør få vite om også familiens intimeste sfære kan invaderes hos dem som går inn på den offentlige arena, når dette skjer på en humorside. Jeg ble krenket av Dagbladets oppslag fordi avisen tar seg til rette innenfor et rom som hører til mitt privatliv ".
Her viser klageren for øvrig til et åpent brev hun kort tid etter sendte Dagbladets sjefredaktør, og ba om å få på trykk snarest mulig, sammen med svar fra redaktøren. Innlegget ble 09.04.97 publisert på Dagbladets side 2 - under tittelen "Kjære Harald Stanghelle" - og redaktør Stanghelle svarte i form av en redaksjonell "hale" (kopier vedlagt).
Klageren mener redaktøren i sitt svar " gjemmer seg bak at oppslaget var ment som en 'ellevill fleip', men vedgår at han mener satire er vanskelig ". "Stanghelle har åpenbart ikke forstått at humor rommer flere sjangre; det er forskjell på satire og sjikane". (...) "Også for Dagbladets 'tradisjonsrike humorside' må det vel gjelde et lavmål?". (...) " PFU har her en oppdragergjerning som også må omfatte hva som ellers i samfunnet regnes som allminnelig folkeskikk: Folk flest vet at satire 'under beltestedet' er mobbing ". (...) "At jounalister og redaktøren mener noe er morsomt, kan ikke gi dem rett til å krenke andre mennesker".
Dessuten mener klageren bl.a. at den påklagede bildebruken "tjener til å forsøple forholdet mellom politikere og almenheten". (...) "Avisen spiller opp til en politikerforakt som kan ende med å undergrave legitimiteten i vårt demokrati". (...) "Naturligvis må det politiske liv også være åpent for satire og latter. Men om avisene, hemningsløst, skal kunne omgjøre spøk til spott, kan påkjenningen for de nærmeste bli så stor at politikerne finner å måtte trekke seg av familiære hensyn".
Klageren tar avstand fra at det påklagede bildet skal kunne sammenlignes med en karikaturtegning. " Poenget med fotografiet er at det gir et naturtro inntrykk som en tegning mangler. Derfor manipuleres leserne når avisbilder lyver. Stanghelle vet naturligvis at mange lesere trodde fotografiet av helseministeren var autentisk og at Dagbladets innspill var avgrenset til den plumpe teksting".
For øvrig påpeker klageren at redaktøren i sitt svar ikke har forholdt seg til henne "som person", men til helseministeren. " Det betyr at han ikke bare overser mine spørsmål, men også at han overser meg. Meg bekjent har helseministeren ikke uttalt seg om denne saken. Han får tale for seg selv. Jeg taler på egne vegne. Jeg er ikke statsrådens buktaler. Jeg formidler ikke hans reaksjon, men min egen ".
Klagebrevet avsluttes med mer generelle kritiske bemerkninger til hva klageren betegner som "kameratflokken" i pressen. "Selv når pressens anstendighet er i fritt fall, har pressens kritiske søkelys sine klare grenser".
Senere, etter ytterligere kontakt med avisen, har klageren trukket tilbake ønsket om å få klagebrevet publisert som kronikk.
Sekretariatet gjorde klageren oppmerksom på PFU-vedtektenes krav til samtykke fra direkte berørte, i dette tilfelle helseministeren, selv om klageren anser seg som selvstendig part i saken.
Klageren hadde i første omgang innsigelser mot riktigheten av å innhente slikt samtykke, bl.a. under henvisning til ønsket om få PFUs vurdering av "pårørendes personvern" også på andre områder enn ved ulykker og i kriminalsaker. Etter telefonkontakt med sekreta-riatet har klageren likevel oversendt en erklæring, der helseministeren sier han ikke motsetter seg klagebehandling. TILSVARSRUNDEN:
Dagbladets sjefredaktør legger i sitt tilsvar vekt på at avisens humorside er "tradisjonsrik", og at den "i flere tiår" har brukt " fleip, ironi og humor som virkemidler til å kommentere saker og aktører i det offentlige rom ". Redaktøren utelukker derfor at noen av Dagbladets lesere tolker sidens innhold som et "riktig" bilde av virkelige begivenheter. "Det gjelder enten det dreier seg om tekst, bilder, tegninger, grafisk utforming eller manipulerte bilder. Derfor faller klagerens påstand om at ' mange lesere trodde fotografiet av helseministeren var autentisk ' på sin egen urimelighet. Sammenhengen helseministeren er brukt i gjør det helt klart at dette er Dagbladets statsrådsfleip ".
Ut fra dette mener redaktøren at det påklagede oppslaget må "vurderes på samme måte som en karikaturtegning, med den samme rett til overdrivelse og karikering". Avisen finner det derfor "faktisk galt" når klageren "insinuerer at Dagbladet i denne saken ' portretterer en statsråd naken '".
Redaktøren påpeker videre at det "alltid har et element av komikk over seg når man skal 'forklare' satire og humor". Som bakgrunn for den påklagede montasjen minner redaktøren likevel om at helseministeren "har fått mye og positiv oppmerksomhet", og at han selv "har brukt et utall av virkemidler, blant annet ved å kle seg ut i julenissedrakt...".
Dagbladet mener å ha gitt helseministerens mange utspill "hyggelig omtale", men "samtidig er det naturlig at det etter en periode med utspill rettes et kritisk søkelys på hva som egentlig skjuler seg bak den medievennlige presentasjonsmåten". (...) " Etter en intens Hernes-periode var 'Splitter Nye På Siden'-oppslaget Dagblad-satirikernes måte å ironisere over den spesielle og originale utspillsiver helseministeren viser . For oss er det også et selvstendig poeng at dette er ironi som ikke rammer et menneske som er ute av stand til å forsvare seg, eller som 'ligger nede'".
På denne bakgrunn finner redaktøren det vanskelig å akseptere klagerens påstand "om at nettopp denne elleville fleipen ' legitimerer en hensynsløshet som kan skremme folk fra å ta politiske verv '". " Vi har all grunn til å være på vakt mot forråing av mediene, men vi avviser at en definert og innarbeidet humorside er stedet der eventuell forråing finner sted ".
Avisens tilsvar kommenterer også at klageren mener hun "blir oversett som person" i svaret på hennes åpne brev i avisen 09.04.97. "Når vi setter fokus på Gudmund Hernes skyldes det utelukkende at det er ham som er gjenstand for humorsidens respektløse fleip". Dagbladet anfører at man aldri har forsøkt å koble klageren med Hernes "når vi omtaler, analyserer, kritiserer eller ironiserer over helsestatsrådens politikk". Slik redaktøren ser det, vil ikke de som lever nær offentlige personer være en del av "kritikken, karikeringen eller rosen".
Dagbladet understreker dessuten at avisen ikke har problemer med å forstå "at en samboer kan bli såret, rasende eller lei seg når det mennesket som står en spesielt nær utsettes for karikering, kritikk eller som her ellevill fleip med et manipulert bilde som utgangspunkt. Vi har også full forståelse for at det noen oppfatter som morsomt og treffende av andre oppfattes som simpelt og vulgært. Denne PFU-saken dreier seg imidlertid ikke om dette: Den dreier seg om karikaturen og satirens rammevilkår i norske medier. Det vil være en farlig utvikling dersom satiren fratas den helt spesielle friplass den har hatt i norske medier ".
Vedlagt tilsvaret er for øvrig kopi av manuskriptet til den svarartikkel redaktøren ville ha publisert, hvis klagen var blitt gjengitt som kronikk i avisen. Som vedlegg følger også kopier av to av Dagbladets tidligere humorsider, også med manipulerte politikerbilder.
Klageren fastslår at redaktørens tilsvar "dessverre" ikke gjør det aktuelt å la saken falle, "ettersom han knapt nok berører de ankepunkter jeg har anført". Hun viser her til at "klagen omfatter helheten - altså bildet med tekstingen - og den valgte billedteknikk, som er et manipulert fotografi".
Angående avisens forsvar for "karikaturens og satirens rammevilkår" gjentar klageren sitt "hovedpoeng", om at "heller ikke på en friplass, kan avisen være helt uten kjøreregler". For klageren er det fortsatt uklart om Dagblad-redaktøren aksepterer "et minstemål av alminnelig folkeskikk" når det gjelder karikatur og satire. " Krenkes en persons integritet, er dette klanderverdig og bør beklages om personen er aldri så slagferdig ".
Klageren tilbakeviser avisens anførsel om at " ingen lesere kan ha trodd nakenbildet av helseministeren var autentisk ", og viser til "henvendelser fra mennesker som mente å vite at Dagbladet hadde stjålet bildet og spurte om avisen hadde fått tillatelse til å bruke det". (...)
" Alt i utgangspunktet befinner manipulerte portretter seg i gråsonen for hva en seriøs avis bør kunne gripe til - også på sin humorside ".
Til slutt minner klageren om at "de færreste offentlige personer lever i et familiært eller sosialt vakum". "Når én fra denne ellers tause flokk av pårørende, skriker ut som jeg, bør det kunne tas som tegn på at en smertegrense er nådd".
Dagbladet påpeker i sine siste kommentarer at klagen, etter avisens oppfatning, ikke handler om hvorvidt den påklagede illustrasjonen er treffsikker eller smakløs satire, men om den representerer et brudd på Vær Varsom-plakaten. "Derfor er det sentralt for
Dagbladet å understreke at karikaturen og satiren bør ha enormt vide rammevilkår". (...) " Dersom Hernes-illustrasjonen representerer et brudd mot god presseskikk innebærer det en betydelig innsnevring av mediesatirikernes frihet til å bruke spesielle virke-midler". Avisen aksepterer ikke begrepet " et minstemål av folkeskikk " som etisk retningslinje for karikatur og sjikane, fordi det er "for nært knyttet opp til den enkeltes bakgrunn og moralsyn".
Ifølge redaktøren har ikke Dagbladet, med unntak av klagerens, fått en eneste henvendelse "med utgangspunkt i den aktuelle Hernes-satiren". (...) "Det er derfor grunn til å tro at Dagblad-leserne har oppfattet at dette var den satire det var ment å være". For øvrig er avisen enig med klageren i at "manipulerte bilder må brukes med varsomhet", og viser til Dagbladets "forbud mot manipulerte bilder på reportasjesider".
Redaktøren gjentar til slutt at han ikke har noe ønske om å overse klageren, "slik hun gjentatte ganger finner grunn til å anføre". Avisen vil "selvfølgelig ikke" frata klageren "retten til egne oppfatninger og raseri over det hennes samboer utsettes for, men det betyr ikke at hun kan dreie saken til en sak om noen andre enn regjeringens helseminister ". PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en bildemontasje, med ledsagende tekst, som Dagbladet en lørdag i april 1997 brakte på sin faste humorside. En naken mannskropp var påmontert helseminister Gudmund Hernes' hode, under tittelen "Bli frisk med Gudmund".
Klageren er helseministerens samboer, som hevder at Dagbladet med sin bildemanipula-sjon og "kjønnsteksting" har flyttet grensen mellom ytringsfrihet og presseetikk. Klageren føler seg krenket, idet hun mener avisen har tatt seg til rette innenfor et rom som tilhører hennes privatliv. Hun ser dessuten fare for at avisens handlemåte legitimerer en hensyns-løshet som kan skremme folk fra å ta politiske verv. Klageren viser til forskjellen mellom satire og sjikane, og anser at Pressens Faglige Utvalgs oppdrager-gjerning også må omfatte hva som ellers i samfunnet regnes som alminnelig folkeskikk. For øvrig stiller klageren seg prinsipielt kritisk til bildemanipulering som presentasjonsform, selv på en humorside, og anfører at mange har oppfattet det påklagede bildet som autentisk.
Dagbladet påpeker at avisens tradisjonsrike humorside i flere tiår har brukt fleip, ironi og humor som virkemidler til å kommentere saker og aktører i det offentlige rom. Avisen mener sammenhengen helseministeren er brukt i, gjør det helt klart for leserne at dette er Dagbladets "statsrådsfleip". Dagbladet stiller seg uforstående til at noen skal ha trodd nakenbildet var autentisk. Slik avisen ser det, må det påklagede oppslaget vurderes på samme måte som en karikaturtegning, med den samme rett til overdrivelse og karikering. Dagbladet mener derfor at klagesaken dreier seg om karikaturens og satirens rammevilkår i norske medier. For avisen er det dessuten et poeng at ironien ikke rammer et menneske som er ute av stand til å forsvare seg.
Pressens Faglige Utvalg kan forstå at mennesker som står politikere og andre offentlige aktører nær, vil kunne føle ubehag når pressen ironiserer. Utvalget vil imidlertid prinsipielt understreke viktigheten av stor takhøyde for politisk satire i mediene. Slik satire er en fundamental del av den ytringsfrihet pressen må ha i et demokratisk samfunn.
I det påklagede tilfellet finner utvalget at avisen har gått langt i bruken av virkemidler, men mener likevel at illustrasjon og teksting må aksepteres, innenfor rammen av hva en kjent politiker og hans nærmeste må tåle. Selv om Vær Varsom-plakaten generelt advarer mot bildemanipulering, for å bevare fotografiets troverdighet, kan ikke utvalget se at den påklagede montasjen kan skape tvil om at den er en manipulasjon, gjort i humoristisk øyemed.
Dagbladet har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 24. juni 1997
Sven Egil Omdal,
Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen