|
PFU-sak 92-071
| KLAGER: | Hålogaland lagmannsrett |
| ADRESSE: | Postboks 698, 9001 Tromsø |
| TELEFON/TELEFAX: | |
| REDAKSJON: | Ny Tid |
| PUBLISERINGSDATO: | 24.01.92 |
| STOFFOMRÅDE: | Justis |
| GENRE: | Nyhetsartikkel |
| SØKERSTIKKORD: | Kildekritikk, |
| REGISTRERT: | 07.05.92 |
| BEHANDLET I SEKR.: | 13.05.92 |
| BEHANDLES I PFU: | 26.05.92, 25.08.92 |
| FERDIGBEHANDLET: | 25.08.92 |
| BEHANDLINGSTID: | 110 dager |
| KLAGEGRUPPE: | Offentlig institusjon |
| PFU-KONKLUSJON: | Brudd på god presseskikk |
| HENVISNING VVPL.: | |
| MERKNADER: | Dispensasjon fra foreldelsesfristen p.g.a. sakens prinsipielle side |
Saken fortsetter på side 8 og 9. Under tittelen "Historien om Jaanas helvete" (sekretariatets anonymisering) lar Ny Tid et av de to omtalte incest-ofrene fortelle om sin tragiske oppvekst, hvor hun ble seksuelt misbrukt av flere familiemedlemmer.
Under tittelen "Retten begikk nye overgrep" omtales forholdene omkring lagmannsrettssaken i Kirkenes. I artikkelen blir både lagmannsretten, aktor og forsvarer kritisert for håndteringen av en incest-sak. Avisen har intervjuet Eli Lodsby som i fem år har vært daglig leder for krisesenteret i Hønefoss. Hun har vært til stede i lagretten når saker om voldtekt og incest har vært reist over hele landet. Eli Lodsby karakteriserer saken i Kirkenes som den desidert verste incest-saken hun har vært borti. "- De to halvsøstrene ble faktisk voldtatt på ny i retten, sier hun til Ny Tid."
Det påstås at "Lagmannsretten bar preg av slurv og feil fra første stund, selv i innkallingen av vitner, advokater og saksøkere". "De to jentene plassert på utstilling i vestibylen!... Under saken som gikk over to dager satt de to ofrene for seksuelle overgrep nærmest på utstilling i hotellet", sier hun blant annet.
Videre opplyser Eli Lodsby at retten nektet å gå med på noen timers utsettelse av saken etter at jentenes mor ble syk ("fikk sprutbrekninger, gled inn i koma og ble i hui og hast kjørt til sykehuset i ambulanse") da hun ble konfrontert med sin tidligere ektemann i vestibylen.
Og videre:
"Det var på forhånd avtalt at tiltalte ikke skulle være til stede i lagretten mens halvsøstrene ble avhørt. Likevel kom statsadvokat Arnfinn Hval fykende ut i vestibylen rett før NN. skulle avhøres. Han opptrådte aggressivt og ville ha henne med på at tiltalte likevel skulle få være til stede mens hun forklarte seg. I ti minutter argumenterte han hissig, og NN var i ferd med å bryte fullstendig sammen før han ga seg."
I intervjuet heter det også: "Han utsatte de to jentene for et sant bombardement av nærgående, provoserende og merkverdige spørsmål. Etter utspørringen satt de begge igjen oppløst i tårer og med følelsen av å ha gått spissrotgang og vært voldtatt på nytt... I dag er jeg virkelig i tvil når jeg får spørsmål om jenter bør reise incestsaker i Hålogaland. Prisen er uhyggelig, sier Eli Lodsby."
I artikkelen fortelles det også at tiltalte og hans advokat nærmest forfulgte de to jentene i vestibylen på hotellet hvor saken foregikk. Det er videre omtalt en episode hvor tiltalte skal ha kjørt en hånd opp i skrittet på Eli Lodsby.
Både Jaana Sinikka og Eli Lodsby er avbildet. Førstnevnte er avbildet både på første side og på innsiden.
Klageren har vist til at tittel og ingress er så oppsiktsvekkende grovt og fullstendig uberettiget at det må påtales. Klageren har undersøkt saken, og konkluderer med at kritikken i Ny Tid er "uten holdepunkter i realitetenes verden". Klageren mener at avisen burde ha stilt kontrollspørsmål, som ville ha avkreftet påstandene i artikkelen. Kritikken er i følge klageren ufundert og uberettiget, og er derfor dypt krenkende for retten, aktor, forsvarer og tiltalte.
Klageren har vedlagt sin korrespondanse med flere av de impliserte parter i rettssaken, og det som fremkommer i bilagsmappen er i stor grad grunnlaget for at klageren mener Ny Tids omtale er uriktig.
Ny Tid ved redaktør Gunnar Ringheim, viser til bistandsadvokat Turid Skaars svarbrev til Hålogaland lagmannsrett, hvor advokaten underbygger den fremstillingen som er gitt i Ny Tid. Ringheim har også vedlagt en redegjørelse fra journalist Bernt Eggen.
I sin redegjørelse forklarer Eggen at bakgrunnen for omtalen i Ny Tid var det faktum at erstatningsbeløpet som ble tilkjent ikke var blitt utbetalt. I følge Bernt Eggen anså avisen det viktig å fokusere på hvordan offeret i en seksualvoldssak opplever møtet med rettsapparatet. Avisen ønsket også å rette søkelyset mot de spesielle forhold som preget rettsforhandlingene i Kirkenes i april 1990.
Fordi det er voldsofrene som representerer den svake part i slike saker, anså Eggen det som fullt ut etisk forsvarlig å skrive en sak med offerets opplevelser som innfallsvinkel. Eggen mener at sakspapirene og korrespondansen han fikk adgang til var fullgod dokumentasjon for at påstandene om rettsforhandlinger i et hotell der vestibylen var "venterom" for saksøker, saksøkte og vitner, var holdbare. Eggen peker også på at klageren i sitt brev av 10. februar 1992 ikke har bestridt de nærmest ekstreme fasilitetene voldtektsofferet og hennes søster ble tilbudt.
Eggen stiller seg uforstående til påstanden om feilsitat i forbindelse med "klype-intermessoet". Begge artiklene ble lest opp for representanten fra krisesenteret samme dag som de ble skrevet, og hun skal ha erklært seg meget tilfreds med gjengivelsen. For øvrig bekrefter fotografen at uttalelsen falt slik den ble gjengitt i Ny Tid.
Klageren mener at redaktør Gunnar Ringheim og journalist Bernt Eggen ikke er samkjørte i sine forklaringer om bakgrunnen for reportasjen. Klageren mener at voldtektsofferet tok kontakt med avisen fordi hun ikke hadde fått utbetalt erstatningsbeløpet hun var tilkjent, og dette burde i følge klageren ha skjerpet avisens aktsomhet.
Om rettslokalet i Kirkenes anfører klageren at fasilitetene verken var eller er "nærmest ekstreme", selv om klageren selv har karakterisert lokalene som "utilfredsstillende". Det er for øvrig tre rom som vitner eller grupper av vitner kan oppholde seg i.
Klageren hevder at lite av det som er fremholdt i Ny Tid stemmer med de faktiske forhold. I følge rettsboken fikk retten aldri kjennskap til morens sammenbrudd, og saken ble aldri begjært utsatt. Tiltalte ble vist ut under fornærmedes forklaring, og det skal heller ikke være riktig at tiltalte kjørte en hånd opp i skrittet på representanten fra krisesenteret.
Klageren mener at journalisten burde ha forstått at denne siste påstanden var blank løgn, slik det er "mer eller mindre erkjent" av representanten fra krisesenteret.
Klageren påpeker at redaktør Gunnar Ringheim viser til det klageren omtaler som "advokat bistandsadvokat Turid Skaars forlengst tilbakedrevne påstand om at fornærmede måtte forklare seg i tiltaltes nærvær". I følge klageren er utsagnet "vitterlig galt", noe avisen burde ha fått avslørt ved mer grundige undersøkelser. Når bistandsadvokaten erklærer at hun intet negativt har å si om rettens administrator eller dommere for øvrig, burde journalisten ha kommet til det samme ved å spørre aktor, forsvarer og rettens medlemmer.
Klageren mener at avisoppslaget er usant og ondsinnet, og at konklusjonen er særdeles uheldig ved at misbrukte jenter advares mot å forfølge lignende overgrep. Klageren mener at Ny Tid klart har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 og 4.4.
Ny Tid mener at klageren har konsentrert seg om detaljer, og viser til at følgende står fast:
Et incestoffer føler seg trakassert i Hålogaland lagmannsrett. Lederen for Hønefoss krisesenter bekrefter kvinnens opplevelser. Bistandsadvokat Turid Skaar gir klart uttrykk for at beskrivelsen i Ny Tid er i overensstemmelse med hennes hovedinntrykk av saken. Dette gjelder både det uholdbare i å avvikle en seksualvold-rettssak i et hotell og den beskrivelsen som er gitt av rettens behandling av kvinnen.
Ny Tid viser til at reportasjen dreide seg om en kvinnes opplevelse av en rettssak, og redaktør Gunnar Ringheim mener at det må være mulig å presentere hennes inntrykk av hvordan en mektig samfunnsinstitusjon fungerer uten å måtte spørre den annen part om hun "følte riktig".
Avisen peker for øvrig på at klageren fikk kjennskap til avisartikkelen 31. januar 1992. Til dags dato har klageren ikke bedt om å få komme med tilsvar eller på annen måte korrigere saksfremstillingen. Den første reaksjonen kom i form av PFU-klagen 6. mai 1992.
Avslutningsvis mener avisen at det er betenkelig at en sentral person i norsk rettsvesen later til å være mindre opptatt av om retten fungerer slik den skal enn han er opptatt av hva som er passende utsagn fra kvinner som føler seg trakassert i den samme rett.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Det er en del av pressens samfunnsrolle å kritisk overvåke det som skjer i rettsapparatet og bringe frem kritikk og meningsytringer. Det er et viktig og nødvendig korrektiv i en rettsstat.
Uttalelsene og kritikken i Ny Tid bærer preg av å være partsinnlegg, og utvalget vil ikke kritisere avisen for at den gjenga de krasse karakteristikkene av Hålogaland lagmannsrett. Men utvalget mener Ny Tid burde lagt større vekt på å få frem de faktiske sider ved saken.
Utvalget har tidligere uttalt som et hovedprinsipp at den angrepne part skal få komme til orde i samme utgave som angrepet fremsettes. Derfor vil Pressens Faglige Utvalg påtale at Ny Tid ikke ga representanter for lagmannsretten anledning til straks å kommentere den påklagede artikkelen.
Ny Tid har brutt god presseskikk.
Oslo, 25. august 1992
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Gunhild Støver, Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen